Noen Sensurer
Første gangen jeg snakket med noen som hadde særdeles høy interesse for "filtrering" av internet var da en ISP skulle tilby landets første internet tjenester til landets borgere - i et arabisk land.
En kan kanskje tenke seg hvorfor filtrering av innhold var aktuelt for denne nettleverandøren.
Vi snakket om forskjellige metoder dette kunne gjøres på, som blokkering av DNS domenenavn eller IP-adresser, gateways og DPI (Deep Packed Inspections), via routing tabeller og protokoller, ved å "konfigurere" hvilke land ISP'en ville akseptere kommunikasjon med osv.
Ordet "sensur" ble aldri brukt. Min rolle var å finne en komplett løsning (hardware og software) for en ISP i dette landet.
Andre tilbyr Barnesikring
Noen år senere traff jeg en person fra en internasjonal nettleverandør som leverer tjenester direkte eller indirekte, til forskjellige land. En av tjeneste de leverer er "barnesikring".
Hun fortalte at for å levere denne tjenesten så hadde de en gruppe mennesker som eksplisitt var dedikert å lese hver eneste "link" som ble inkludert i deres child-safe tjeneste. Det var med andre ord ikke snakk om (tilfeldige) blokkeringer, men om å vedlikeholde en "white-list" som blir tilbudt barn å bruke, og som eksplisitt er laget for dette formålet.
En kan slå på et "barnefilter" i en nettleser og la barn bruke dette, eller eventuelt abonnere på en tjeneste som har hvit-listede nettsteder trygge for barn.
Ytterlig andre filtrerer Internet
Første gangen jeg leste om sensur av internet i Europa, var da Norge dukket opp i en rapport fra
Privacy International. Her sto at det var et prosjekt fra Telenor for deres kunder, og eventuelt da frivillige brukere (2004).
Metoden var ikke beskrevet og kunne forveksles med barnefilter i en nettleser (som "barnesikring" ovenfor).
I tillegg var Frankrike (og Tyskland?) med i rapporten over nettsensur i Europa. Landet har forbud mot fornektelse av den grusomhet jødene (og andre minoriteter) ble utsatt for under andre verdenskrig.
Forståelig?
Der er flere metoder for å blokke for innhold på internet, men forskjellige metoder er ikke tema her.
En kan kanskje forstå både filtrering (sensur) og barnesikring ut fra gitte kulturer og kontekster. Spesielt ønsker vi å beskytte barn mot en del av innholdet som er tilsiktet voksne mennesker, og da er slike tjenester som barnefilter nyttige å anvende.
Det er noe vanskeligere å forstå, langt mindre å akseptere, politisk sensur eller blokkering av meninger en ikke liker.
Dog, dess mere en vet og forstår om temaet, dess vanskelig er det å akseptere internet blokking.
Hvordan kom vi dit vi er i dag?
I 2006 opprettet daværende justisminister Storberget en arbeidsgruppe som skulle se nærmere på forebygging av "Internettrelaterte overgrep" mot barn, og satte
Microsoft's direktør for jus og samfunnskontakt, Faremo til å lede dette.
I
Faremo-rapporten foreslås internet sensur som forebyggende middel mot overgrep mot barn.
Rapporten
- foreslår å se mot Storbritannia
Home Office og
Child Exploitation and Online Protection center (CEOP).
- foreslår at "den norske filterløsningen ytterligere bør fremmes internasjonalt".
- anbefaler også "Datalagringsdirektivet som middel mot overgrep mot barn".
(Rapporten nevner såvidt også nasjonale eID, men dette er ikke tema her)
Sitater fra rapporten (uthevinger er gjort av meg):
I Storbritannia leder den britiske innenriksministeren selv .... Den høye politiske forankringen hos innenriksministeren har vært en viktig suksessfaktor for den britiske gruppens arbeid. .... foreslår derfor at en eventuell norsk versjon av denne gruppe forankres på tilsvarende høyt nivå. ...Det vil det være hensiktsmessig å plassere et tilsvarende ansvar hos Justisdepartementet i Norge.
Politiets rolle i prosjektet er av mange fremhevet som en viktig årsak til at filteret har oppnådd en høy grad av troverdighet, og internettleverandørene unngår påstander om sensur.
(se
Internet blokking - Del III ang. bl.a. UK hotline, som viser motsatt resultat)
NOU 2007: 2 - Lovtiltak mot datakriminalitet
I
5.13.2 Filtreringsmetoder blir Faremo-rapporten og nettfiltrering diskutert.
En interessant observasjon som gjøres er dette sitatet:
Filtrering kan skje på nasjonalt nivå eller på tilbydernivå.
...
Et land som bruker filtrering på nasjonalt nivå er Kina. På denne måten har kinesiske myndigheter skaffet seg kontroll over innbyggernes bruk av internett.
...
Norge har ikke infrastruktur som muliggjør filtrering på nasjonalt nivå og det antas heller ikke å være aktuelt å bygge ut en slik omfattende mulighet.
En måtte slå seg til ro med at Norge ikke har Kinas infrastruktur, og diskuterte derfor hvordan en skal få innført sensur via andre metoder.
Komiteen har merket seg at Telenor som internettilbyder har utviklet et filter for å stenge tilgang til nettsteder som inneholder fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn og/eller fremstillinger som seksualiserer barn.
....
Så vidt utvalget kjenner til, deltar ikke alle internettleverandørene i dette samarbeide
....
Filteret stopper nettsider som KRIPOS anbefaler at skal filtreres bort...
...
Komiteen mener at alle internettilbydere i Norge bør ha et slikt filter, og ber Regjeringen påvirke bransjen for å oppnå dette. Det bør etter komiteens mening etableres en ordning med felles oversikt over nettsteder som det skal nektes tilgang til...
...
Dersom ikke internettilbyderne i Norge har et filter som nevnt innen utgangen av 2006, ber komiteen Regjeringen fremme forslag for Stortinget som påbyr dette.
En ber om et påbud tross at dette har alvorlige følger for legitime bedrifter:
Filtering har svakheter ved at det verken er fullstendig effektivt eller treffsikkert. Filtreringstiltak kan omgås og det kan også finnes tjenesteytere som ikke gjennomfører filtrering. Dette vil være tilfelle enten en slik ordning er avtalebasert eller lovpålagt. Videre kan det være et problem at filtrering blokkerer materiale som ikke er ment å blokkeres («falske positiver»). Problemet er vanskelig å unngå fordi filtrering skjer mot den datamaskin (målvert) som sender materialet og ikke direkte mot det ulovlige materialet. Dersom maskinen også sender lovlig materiale, blokkeres også dette. Til tross for svakhetene kan det hevdes at filtrering er et egnet virkemiddel fordi det tross alt kan stanse en viss andel av den ulovlige trafikken. Hvor stor andel som stanses er det likevel vanskelig å ha noen sikker formening om, i hvert fall uten å ta i bruk store ressurser for å kartlegge tjenestemottakernes nettbruk.
Flertallet
(se punkt 5.13.30) gikk mot og kommenterte også at EMK artikkel 10 beskytter i utgangspunktet alle typer ytringer, uansett form og innhold.
Og ang. internet filtre:
Dette gjøres i Norge gjennom filtre som fanger opp sider inneholdende seksualiserte skildringer av barn.
Sluttsultatet ble at justisministeren sendte et brev til samtlige nettleverandørene, noe som også ble vagt omtalt i media som
"Problematisk press fra Storberget"
Det kan neppe kalles helt "frivillig" når en tilnærmet truer frem en sensur der ikke er lovhjemmel for:
∼
Filtreres politiske suksess måles i antall "visninger" (web hits):
Slik formuleres suksessen iflg. Faremo-rapporten:
I gjennomsnitt vises ”stoppsiden” 15.000 ganger i døgnet for norske internettbrukere
....
En økning av antall sider som legges inn eller flere Internettilbydere involvert, vil føre til at antallet stiger.
....
Politi har på denne måten skaffet seg et godt totalbilde over de ulovlige sidene verden over.
Antall "visninger" av kripos "stoppside", er ikke relater antall potensielt kriminelle, potensielle pedofile eller noe av hva en blir villedet til å få inntrykk av her. Men jeg ser ikke bort fra at Faremo, som er ansvarlig for rapporten, tror så. Mens realiteten kan like gjerne være 0 eller 10 potensielt kriminelle pedofile. (se også
Del III om "suksess ved å måle webhits")
Det foreligger heller ingen videre gjennomgang i form av nærmere oppfølging av årsakene til disse "visninger", og dataene er også presentert internationalt.
Til og med i det franske parlamentet har "
Le succès des mesures prises .... Les statistiques Norvégiennes" blitt presentert...
Gateavisa intervjuet Kripos
Gateavisa skrev om dette i artiklen
Hemmelig sensur som virker mot sin hensikt.
Der kommer det frem at ingen har engang brydd seg med å
stilt kritiske spørsmål.
Sensuren er temmelig lemfeldig og er ikke nødvendigvis relatert "kriminelt innhold" eller overgrep mot barn, men hva noen ikke liker, og kan like gjerne ramme kunst, tegneserier, ungdomsmodeller (kles-moter for unge), som overgrep mot barn.
I intervjuet kan en også lese
Alle som mener at det er lagt inn en side som ikke inneholder ulovlig materiale kan klage til Kripos. Det er bare å ringe hit, eller sende et brev eller en mail.
I ettertid (etter intervjuet!) har det kommet informasjon på nettsidene hvor folk kan henvende seg når de finner at sider er ulovlig sperret.
En som havner på politiets "Stopp-side" vil kanskje ikke vite hva som brakte personen dit (som like gjerne kan være søken etter nye sko) - og eier av et nettsted som (da ulovlig) har blitt blokkert, vil ikke vite om dette.
Begrepet "ulovlig materiale" er ikke definert - mens en ukritisk
forhåndssensurer nettsteder basert på at en fant noe en ikke liker på en av sidene. (En skobutikk kan dele nettadresse og domenenavn med en pedoporn-sjappe, for å si det slik...)
Det blir litt som en engelsktalende politiker sa
"vi bør sensurere kvinner med små bryster da disse kan trigge pedofile lyster..."
Norges bidrag til Internet?
Kripos samarbeider med andre land som søker implementert lignende løsninger og skal lede et Europeisk prosjekt for innføring av lignede teknologi og metodikk gjennom Europol.
På
Kripos egne nettside kan en lese:
Andre land følger norsk modell
Svenske og danske myndigheter innførte i 2005 blokkering av overgrepsmateriale etter norsk modell. Høsten 2006 ble den norske modellen for å begrense tilgang til og distribusjon av overgrepsmateriale tatt inn i et internasjonalt samarbeid i Europol kalt CIRCAMP (COSPOL Internet Related Child Abusive Material Project). Målet var å innføre en tilsvarende type blokkering, basert på det enkelte lands lovgivning, i så mange land som mulig. I dag har et titalls land en slik blokkering, og interessen for metoden i andre land er svært stor. Kripos bistår andre land, både i Europa og andre steder, med igangsetting og gjennomføring. Norske internettleverandører har i flere tilfeller vederlagsfritt bistått utenlandske kolleger med programvare, kunnskap og tid for å gjøre innføringen av filteret så smertefri og rimelig som mulig for disse.
Kripos deler all sin erfaring og alt materiale som oppdages, sikres og spores i Norge med andre lands politimyndigheter. Andre land som har tilsvarende filter, gjør det samme. Resultatet er at politiet i landene som samarbeider sparer store politiressurser, og disse kan benyttes til annen etterforskning mot seksuell utnytting av barn på Internett.
Grunnloven § 100
Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.
Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.
Skal en sensurer må en ha et offisielt, transparent organ, som kan ettergås, og hvis regelverk må være klart definert.
Eksempelvis som med filmsensuren.
En kan ikke sensurere hva som er usett eller ennå ikke publisert (forhåndssensur).
DNS- og IP-blokking er automatisert forhåndssensur, og basert på synsing.
Kriminalisering eller avseksualisering av ungdommers seksualitet ?
Ved siden av at det ikke er kontroll med hva som sensureres, så har ungdommer fått kriminalisert sin sensualitet og seksualitet.
Med sterk hjelp fra Norge så har den seksuelle "nettalderen" blitt hevet fra 13, 14, 15, og 16 år (dette varierte mellom landene) - til en EU standard på 18 år.
En 17åring som finner et seksualisert foto av seg selv på nettet, er nå kriminell etter straffeloven dersom hun/han
ser på fotoet - eller forsøker å finne ut hvem som la ut fotoet for å få dette slettet.
Politiet har forbeholdt seg retten til å utføre sletteoperasjonen, og nettpolitiet driver seksualmoralisering.
En god del av hva som vises i media, i tegneserier, i et kunstgalleri, i en kleskatalog for moteklær, osv, er blitt sensurert via det norske "barnepornofilteret".
Overgrep mot barn, barn i pornoindustri, misbruk av barn, handel med barn (menneskehandel) osv. er alle grusomheter som en knapt orker å ta inn over seg, og må
prioriteres. Implisitt at dette må bekjempes med
målrettede middler. (se
Internet blokking - Del III)
"Seksualiserte skildringer" er opp til enhver å tolke - etter egen religion, livssyn, kultur og forgodtbefinnende.
Noe som dessverre også gjøres, når en har kommet opp med rundt 4-5000 blokkerte nettsteder. Storbergets "overgrep mot barn" har utviklet seg til å bli "seksualiserte skildringer".
(Karikaturtegningen er CC-lisensiert, fra den australsk tegneren Grea)
Denne norske modellen for blokking er fiasko.
Eksempeler for Danmark og Sverige:
Svensk barnporrcensur på nätet blev jättefiasko:
Analyse av Sveriges og Danmarks barnepornofilter viste at dette var en fiasko som middel mot overgrep.
- Av 167 nettsteder på denne listen var der kun 3 som var relatert overgrep mot barn, eller barneporno.
- 2 av disse 3 hadde stått på denne listen siden 2008 (i alle nordiske land, inkludert Norge), uten forsøk på å få nettstedene fysisk fjernet fra nettet.
- Samtlige 3 ble tatt ned innen timer etter at tjenesteyter fikk beskjed pr. mail om innholdet.
Jeg leste tidligere en rapport ang. gjennomgang av de nettsteder som er blokkert i Norge.
Resultatet fra Norge var forholdsvis noenlunde tilsvarende som for Finland.
Dvs. at et fåtall nettsteder var relatert overgrep mot barn eller var forbudte ved lov.
Det skilles ikke mellom overgrepsmateriale og "seksualiserte bilder", samt at en
stor andel ikke er relatert seksualisering, som det også fremkom fra intervjuet Gateavisa publiserte.
(Se også link til "Barnepornobløffen" nederst på siden.)
Dette dokumenteres forsåvidt også av politiet i rapporten "
Politiet mot 2020", hvor de skriver at "materialet består sjeldent i rene overgrepssituasjoner" (men mye seksualiserte bilder), og fra rapporter fra hotline-tjenester (se
Internet blokking - Del III)
I Finland ble et domene
Lapsiporno.info ("child porn info") sensurert i politiets "barnepornofilter". Det tok 3 år å få nettstedet ut av blokkeringslisten, og da etter rettslig kjennelse.
Nettstedet ble sensurert fordi det informerte om den sensuren som pågikk i landet, og var følgelig sterkt kritisk til politiet.
En gruppe finner gikk gjennom samtlige nettsteder på listen (totalt 1047 i Finland) og publiserte at 9 av disse var relatert barnepornografi, 9 andre hadde ingen relasjon til pornografi overhode, 28 var vanskelig å identifisere som enten legale eller illegale, 46 var relatert barnemodeller (som en finner i ukeblader og kleskataloger) og 879 var legal pornografi.
Seksualitet mellom homofile (voksne) menn er også rapportert som hyppig(ere) sensurert, noe som antas skyldes generelle fordommer mot homofili.
Denne type hemmelig sensur er ytterst tvilsom.
(Se også linker nedenfor)
Er det slik?
Eller slik?
